I helgen var vi klare for nok en telttur. Denne gang var det overnatting med barnas turlag i Løten, fra fredag til lørdag som stod på planen. Pakkingen gikk mye bedre og raskere denne gang, øvelse gjør mester. I barnas turlagkalender stod det informasjon om oppmøte og hva vi eventuelt måtte ha med oss. Vi skulle møte opp på en p-plass å gå i samlet gjeng inn til Svartskogkoia, som ligger i Mosjømarka langs Rondanestien. Der skulle vi spise medbrakt niste og eventuelt overnatte i hytta, eller under åpen himmel for de som ønsket det. Denne helgen var det meldt regn, så vi tok med teltet. Nå har det seg slik, at vi stort sett alltid kommer litt for seint, spesielt nå etter vi fikk 3 barn. Så vi sendte en sms til en av turlederene og ble informert om at det var godt skiltet hele veien. På parkeringsplassen møtte vi på en turleder og en familie, de var pakket og klare for den 1.5 km lange veien inn til hytta. Vi hadde jo et helt lass å lesse på oss, samt at vi måtte kle oss etter været, så vi skulle traske etter når vi var klare.
Rimelig stolte av oss selv var vi, når vi kom oss ut av bilen med alt utstyret og så hvor mye vi faktisk hadde fått plass til i og på den lille bilen. Vi tvilte jo på at dette skulle gå før vi begynte å pakke inn. Men vil man på tur, så kommer man seg på tur!
Gutta var spente og klare som krutt for veien inn til hytta
Vi fant ut at vi hadde glemt noe veldig viktig til denne regnværshelgen..Mannens regntøy..hmmf..litt dårlig kommunikasjon her ja, eller en litt dårlig lytter.. Jeg sa nemlig «Jeg har pakket alt til meg og ungene, men kun tannbørsten din! Du kan pakke for deg selv!» Tror ikke han hørte noe av dette.. Heldigvis hadde vi en paraply i bilen og helgen var reddet.. Humret for meg selv der jeg så han trasket av gårde med fullastet Nordiccab sykkelvogn og paraply.
Allerede ved inngangen til stien møtte vi vår første utfordring..3-åringen ville ikke gå over vannet, selv ikke med barnevader. Jeg forsøkte å overbevise han om at dette skulle gå helt fint, men til ingen nytte. Jeg hadde lillesøsteren på magen og en stor sekk på ryggen, og ville helst slippe å lesse av og på meg allerede så tidlig. Da var det godt med en overbevisende storebror tilstede «Kom igjen a! Med de buksene der kan du gå hvor du vil! Bortsett fra i lava og flammer da..» Og han trasket fornøyd over han!
Vi brukte nok litt lang tid på veien..man kan jo undres hvorfor..Så turlederen vi møtte på parkeringsplassen, kom for å se etter oss, og tok følge med oss inn til hytta igjen. Han var til stor hjelp for 3-åringen som satte seg ned der det passet han, og som gjerne kan studere en maur i timesvis. «En maur! En maur!» ropte 3 åringen nok en gang «Se der ja. Du fant en maur du! Slike kan vi se mange av inne ved hytta også!»
Vel fremme ved hytta var det flere familier og barn der, noen av dem var på dagstur og reiste hjem på kveldingen. Men det ble nok av tid for lek og morro for ungene, før de reiste hjem igjen.
Det var vi, en familie til, og de to turledere som skulle overnatte. De andre overnattet i hytta, mens vi sov i telt.
Å få hjelpe til med å sette opp teltet er alltid stas. Ikke lenge han har ro nok til det, men man vokser på å få bidra litt.
Den kvelden ble det mye lek på ungene, og meg som fikk de med på gjemsel. Jeg hjalp 3-åringen med å gjemme seg og ifølge de store gutta var vi «Skikkelig gode i gjemsel» Noe 3-åringen var stolt over å få høre fra dem.
Vi fikk også slappet av, mens ungene lekte i hengekøyene resten av kvelden. Fantasifulle som de er hadde de årer, og reiste til både «Østland» og «Tyrkia», de måtte passe seg for de farlige haiene i havet. 3-åringen falt uti og de andre ropte «Fort deg! Fort deg, haien kommer!» og han lyste av skrekkblandet fryd og kastet seg opp i køya igjen.
Da regnet kom gikk vi inn i teltet og la oss for å sove. Det tok riktignok en god stund før vi klarte å roe ned de to overgira guttene, som så gjerne ville leke mer med de nye vennene sine. Men vi fikk de da inn i posen etter hvert.. Det er så utrolig godt å legge seg inn i soveposen til fuglekvitter og regndråper som pistrer mot teltet. Den natten sov vi godt og lenge..
Minstejenta var som vanlig oppe først, mens guttene sov til nærmere 9.30. Frisk luft gjør underverker på nattesøvnen til ungene.
Lillesøster ble litt grinete utover morgenen, da er det godt med storebrødre som får opp humøret med bamseteater. Kos, lek og oppmerksomhet, var det hun trengte før hun sloknet i Nordiccaben.
Herjing og basing i teltet er noe av det morsomste denne fyren vet, og siden det regnet ble det mye av det denne morgenen.
Ute ble det mer lek i hengekøyene, jakt etter småkryp og kakespising inne i hytta.
Vi tok farvel med de nye vennene, avtalte å holde kontakten og få til en felles tur med barnas turlag ved en senere anledning. Vi pakket sammen og forlot nok en herlig teltspot. Vi planla turen videre og ble enig om å gå 1 av 10 topper i Løten, som vi fikk brosjyren på. Finstadgårdshøgda var jo ikke så langt unna.
Vi trasket oss gjennom skogen med lasten vår. Ungene er raske til beins tidlig på dagen.
Da vi kom til bilen, pakket vi ut det vi trengte for en liten topptur.
Eldstemann hadde nok sett for seg å komme hjem å spille Minecraft, og var rimelig skuffa da han fikk vite vi skulle videre. «Jeg gidder jo ikke gå på tur, når vi akkurat har vært på en tur». Men som vanlig var det ikke mye som skulle til for å få tankene bort fra spillet hjemme. Mannen fant en stokk og noen kongler og dro i gang litt skogsgolf. Og humøret kom på topp igjen. Mosjømarka er kjent for sine store arealer med furuskog, og det var veldig ulikt de stedene vi har vært tidligere. Åpent, lyst med høye furutrær så langt øyet kunne se.
Gleden var stor da vi fant posten. Post nr 6, Findstagårdshøgda. «Det var jo ikke langt i det hele tatt» sa eldstemann. Og sa seg enig i at de var flinke til å gå på tur
.
Vi tok en lettvin lunsj, rett i koppen på primus og polarbrød.
Noe av det beste 3-åringen vet er å fange småkryp. De ble det mange av på denne turen. Guttene har en naturforsker bok som vi har begynt å ta med oss på tur, der leser vi om krypene og dyrene vi ser og man får en introduksjon på hvordan man kan bli en naturforsker. Dette synes eldstegutten er veldig spennende. Vi hadde med en notatbok der han lagde en oversikt over småkrypene de fant: Dato, art, sted, vær, hvor og hva småkrypet gjorde når han fant det. Jeg spurte han hva han ønsket å finne ut av opplysningene han fikk. Han ønsker å finne ut hvilke kryp han finner flest av, om lik art gjør det samme og om de befinner seg på samme sted. Han ønsker å skrive mange sider før han trekker en konklusjon.
Vi fant et tre som hakkespetten hadde vært på. Det var ekstra spennende nå som hullene var så langt nede at de fikk utforsket de skikkelig.
Vi møtte på zombien som befinner seg i Svartskog og måtte løpe så fort vi kunne.
Plutselig ble zombien borte.. «Hvor ble han av?» Vi listet oss forsiktig og småskremte ned mot parkeringsplassen.
Også kom denne skapningen fråtsende ut fra skogen.
«Mere!!Mere!! ropte 3-åringen. Men vi får nok ta det igjen neste gang. Nå var vi slitne og klare for hjemreise.
Ved middagsbordet hjemme snakket vi om turen. For eldstemann var helt klart det beste med turen at vi hadde god tid og ikke stresset. Han syntes det gøyeste var å leke i hengekøyene og skrive i insektsboka si. For 3-åringen var marihøna som satte seg på capsen hans, et stort høydepunkt. Og for oss voksne er det å komme seg ut med ungene og ha masse tid sammen, i en ellers så hektisk hverdag, noe vi setter stor pris på. Vi har mer tid til å se de små øyeblikkene og være mer til stede i barnas utforskning og nysgjerrighet..Vi blir ikke avbrutt av ipader, tv-spill og andre elektroniske duppeditter og sist men ikke minst har vi jo en helt fantastisk fin natur i dette landet, som så absolutt bør utnyttes til det fulle! Norge er ikke skapt for å sitte på rumpa!!