Fredag til søndag dro vi på telttur, vi kjøpte oss et kart over Stange og Løten av Turistforeningen, snakket litt med han bak disken og kom frem til et fiskevann i Stange. På kartet var det tegnet av en blå-sti.. Den fant ikke vi og måtte dermed traske innover på rød-stien i myra. Nordiccaben var fullastet og vi hadde hver vår store sekk. Jeg hadde minstejenta i bæreselen på magen, gutta våre bar hver sin sekk. Den ca 1 kilometer lange veien føltes som en milelang vei i den tunge myra, med all den lasten, og det ble stadig mørkere og seinere. Ungene var også slitne. Vi tok etter hvert sekken til 3 åringen og fant ut at jeg skulle legge fra meg bagasjen å gå videre innover for å se om det var langt igjen eller om vi rett og slett skulle droppe nærheten til vannet og telte der vi sto. Usikker på om vi i det hele tatt var på rett sted var i alle fall jeg, siden blå-stien som var tegnet opp på kartet ikke var å se.
Da jeg hadde gått et lite stykke kjente jeg luften virket kaldere og renere og jeg fikk en følelse av nærhet til vann. Det var blitt såpass mørkt at sikten ble dårlig, men endelig kunne jeg skimte vannet i mørket. «Mamma Mamma!! Ser du noe?» hørte jeg som et ekko langt i det fjerne.. «Jeg ser vann!!» Jeg gikk tilbake for å hente bagasjen og kunne se en lettelse i ansiktene til de andre. «Nå er det ikke langt igjen!»
Vi lette en stund etter et egnet sted å slå opp teltet. Det var utrolig ulendt terreng og mye myr og vann, men vi fant til slutt et egnet sted. Det er ikke lett å få opp teltet i mørket, det tok sin tid. Barna fikk noe å spise på og vi lyttet til lydene i det fjerne. Vi kunne høre noen fugler rundt oss og uling i det fjerne, vi syntes det hørtes ut som en flokk med ulver, men mannen var skråsikker på at det bare var gjøende hunder, så vi slo oss til ro med det.
«Så utrolig deilig! Nå kan vi bare slappe av å gjøre det som faller oss inn, vi har jo ingen planer!!» sa jeg. «Ja det er jo det jeg sier!» Kommer det fra mannen, «det er best å ikke ha planer».. Ja jeg er vel kanskje litt for ivrig i planleggingen min når vi er på tur..Tenkte jeg for meg selv.. Vi stekte pannebrød med bacon og bestemte oss for å ta en liten tur, utforske området. Det er alltid så spennende på nye steder.
Vi plukket..eller gutta plukket mark til kroken
Og vi så etter dyretegn og småkryp. Her har gutta funnet noe de lurer på om kan være et revehi. Slike hull fant vi masse av. Vi har lest oss opp og funnet ut at det ikke var det. Et revehi er ca 25cm høyt og 20 cm bredt. Rundt hiet ligger det ofte fjær og bein, og det er nok litt lunere enn det hullet guttene fant.
Vi fant en liten hytte hvor vi tok en rast og plukket flere mark.
Vi gikk tilbake til teltet og på hjemveien så vi etter flere tegn. Vi fant elgebæsj og rådyrspor og en salamander til, men den var så rask, så det var bare noen av oss som fikk et glimt av den. For oss er maten blitt viktig på tur. Mat smaker så utrolig godt ute og det er gøy å kokkelere og eksperimentere litt med ute-mat. Vi må ofte tilberede litt hjemme før vi drar på tur. Dette er noe vi er ganske så ferske på, men noe vi helt klart skal fortsette med. Jeg har gått til innkjøp av boken «Utemat» og på denne turen ble den brukt. Til lunsj denne dagen spiste vi Tacopannekaker med tilbehør, noe ungene digger og alltid spiser masse av. Vi lagde også en forfriskende jordbær/rabarbara drikk.
Eldstemann gikk gjennom oppskriftsboken før turen og hadde bestemt seg for å lage «havredigg». Den lagde han helt selv. Kokte sjokolade på primus og blandet havregryn i, som han så bakte sammen i muffinsformer. Han har bestemt seg for at han skal på telttur alene når han bli 9 eller 10 år, altså om 2-3 år og ønsker derfor å lære seg å bli mer selvstendig på tur, og trene på å klare seg alene i skogen, noe jeg synes er helt supert.
Nå har det seg slik at på tur med to små høylytte villmenn, får vi som regel ingen fisk. Han ene liker også å kaste pinner og stein i vannet, og vi har vel så og si gitt opp å fortelle han at han skremmer bort fisken. «Jeg elsker å kaste stein i vannet!» sier han selv.. Vi må nok slå oss til ro med at det blir lite fisk i noen år fremover, om 1 eller 2 års tid er det kanskje håp..
Jeg og gutta tok oss en tur så mannen skulle få fiske-ro, lillesøster sove-ro, og for å se om vi fant blå-stien som vi så gjerne ville gå veien tilbake. Men vi fant ingen blå-sti. Vi fant en masse pinner som vi kunne knekke med hodet og låret! Eldstemann var så utrolig stolt over å ha en lillebror som klarte å knekke råtne pinner med beinet. «Mamma! Se! Se! hva jeg lærte han a!! Se hvor flink og sterk han er!!» Og stoltere 3 åring tror jeg du skal lete lenge etter.
Vi hadde også mosekrig og fant en skrent å hoppe/rulle ned. Der holdt vi på en times tid før vi gikk tilbake for å se om mannen hadde fått fisk.
Vi ble overrasket over hvor kort veien føltes på tilbakeveien. Har nok litt mer energi tidlig på morgenen.
Og nok en gang kan vi si – Selv om det var litt slit å komme seg dit. Var det så absolutt verdt det og vi gleder oss til neste tur!
